Turen til Nepal i November i år var planlagt lenge. Ide'en til turen kom fra Ivar i fjor høst, og vi snakket løst om å melde oss på en av Hvitserk sine gruppeturer. Rett før jul fikk jeg greie på at kollega Guri Anne hadde hatt en fenomenal tur i Nepal, og via henne fikk vi i januar kontakt med Dawa Chhiri Sherpa. En av de aller sterkeste Sherpaene, som blant annet var med Cato Zahl Pedersen på Cho-Oya og den norske Everest ekspedisjonen tidligere i år.
Vi syntes at opplegget som Guri og Co hadde hatt var mye mer tiltalende enn gruppetur i telt, og ville gi større fleksibilitet. Det var billigere enn Hvitserk, og pengene går til en lokal Sherpa i stedet for et vestlig turselskap. DVD'en Guri hadde laget etter deres tur til Kala Pattar ble også en ytterligere inspirasjon til å få til en tur, men vi ville gjerne også ha med en skikkelig fjelltopp. Dawa foreslo da Lobuche East, men vi fant ut, etter å ha studert bilder, at Island Peak ville bli en stor nok utfordring for oss.
Allerede i Januar var datoene bestemt og flybilletter bestilt.
Hele våren sommeren og høst har vi sett frem til denne turen. Formen har vært jevnt stigende og de nødvendige forberedelsene tatt i forbindelse med utstyrinnkjøp og så videre.
Turen ned til Kathmandu var begivenhetsløs. Vi overnattet i Wien før vi tok flyet videre direkte til Kathmandu. På ettermiddagen så vi en del flotte fjell i Kaukasus og fikk en forsmak på de fjellene som venter oss i Nepal!
Ett
av flere ukjente store flotte fjell overflys på veien. Vi fabler om at det
kanskje kunne være Elbrus, uten å være sikker.
Dawa og konen tok i mot oss ved ankomst på sene kvelden. På tradisjonelt vis fikk vi bønneflagg rundt halsen som skal bringe lykke, og god hjelp med de tunge sekkene. Det var utrolig godt å komme fram, selv om flyturen fra Wien hadde gått veldig greit. Hotellet i Kathmandu hadde veldig god standard, og vi sov ganske så godt her. Ivar hadde hørt kravsing i veggen om natten, men jeg hadde spesialørepropper og hørte ingen ting. Men det skulle ikke bli siste gangen vi opplevde "utøy" i dette landet. Allikevel spesielt at det også skulle være slikt på dette hotellet.
Ego - ankomst Kathmandu. Gult bønneflagg betyr lykke.
Dagen etterpå var vi så heldige å treffe Jon Gangdal sammen med en kamerat av Jon. De, Dawa og Tenzing hadde gått i Rolwaling dalen ("stengt" dal med ca 350 innbygere der flere av de beste Everest sherpaene kommer i fra), og gått over til Namche Bazaar.
Hele
bølingen foran Annapurna Hotell
Senere på dagen er vi å sjekker ut butikkene i Kathmandu og leier det utstyret som vi ikke har med selv. Bl.a. seler til begge og isøks til Ivar.
Utvalget i klær er jo helt utrolig, alt er fake North Face. Sikkert greit til sitt bruk. Vi handler veldig lite, men jeg trives i disse handlegatene, men noen av butikkene har holdt stengt grunnet nyttårsfeiring.
Dawa
diskuterer pris. Legg merke til T-skjorten. Han har vært guide i Jotunheimen
i 4 år, og gått på Galdhøpiggen 120 ganger
Flyturen inn til Lukla neste dag var en høydare som vi aldri vil glemme! Rullebanen i Lukla har en høydeforskjell på 60 meter og er ca 300 meter lang. Det gir ca 10 grader stigning og det merkes. På grunn av utformingen kan flyene kun lande mot fjellet, og man har absolutt følelsen av å fly i mot fjellveggene når man lander her. Samtidig gjør motbakken at de bremser ganske så kraftig opp.
Vi ble aldri lei av å stå å se på flyene ta av og lande på denne merkelige flyplassen! Hver gang et fly landet var det yrende aktivitet og den bagasjen de ikke klarte å trille bort, ble bare liggende på rullebanen mens flyet taxet hurtig avgårde for å gi plass til neste fly. Det kunne være hele 4 fly på den lille oppstillingsplassen samtidig og et yrende liv med bærere, passasjerer, trillevogner og helikoptre i full fart.
Flyet
er landet og bagasjen hives ut.
Dawa, som har tatt samme flighten som oss skal følge noen andre nordmenn på Island Peak, og Tensing Sherpa, som har fulgt dem frem til Namce har gått ned for å møte oss, mens Dawa haster opp til Namche for å følge de 9 videre.
Vi treffer bærerne og har vår første akklimatiseringstur i området, opp til en plass som heter Bom på ca 3000 meter.
Turen hit var vår første anledning til å røre seg etter to late dager i Kathmandu, og det gikk helt greit. Kroppen min ber om mye vann, og det blir også situasjonen i dagene som kommer. Jeg drikker utrolige mengder med vann, opp til 6-7 liter om dagen.
Aklimatiseringstur fra Lukla 2840 til Bom, ca 3000 meter
Lukla
sett fra Bom, med flyplassen. Hva det fjellet heter i bakgrunnen kan hete
vet jeg ikke. Det ligger utenfor kartet jeg har.
Pustepause
ved Bom.
Fra venstre Migrats Damang, Ivar, Tensing Sherpa og Pemchhiri Damang. De 2 brødrene Damang var mine bærere hele turen.
Legg merke til gjerdet som går bak der vi sitter i bakgrunnen. Det er ei kone som slår gress, og som har en masse barn med seg. De roper Namaste og jeg får Tensing til å be dem bøye seg ned og knipser det bildet under i motlyset.
En lekende luring ved Bom :)
Vi har allerede fått inntrykk av at det er et veldig fattig land vi ferdes i. Det er mye gammeldags naturalhushold, og det eneste de trenger utenom det de skaffer selv er (nesten) parafin og såpe. Man får ofte følelsen av å være satt 100 til 150 år tilbake i tid, før bilveiene kom. Samtidig er blandingen av turisme, gammel kultur, religion, ny kultur og fake butikker, Internettkafe'er og flyplass og helikoptertrafikk utrolig spennende. Folket virker veldig vennlige, som i de fleste av de østlige landene, men samtidig får vi inntrykk av at det er et veldig stolt folkeslag.
En gubbe som hogger ved på en liten fattigslig gård.
Gonglha til venstre, 5813 meter. Vi begynner å få en forsmak på de fjellene som venter lenger inn i dalen.
Terrenget var særs kupert, og ga oss en forsmak på at vi ikke kunne forvente så mye flat mark på denne turen.
På kvelden traff vi en mengde japanere som hadde vært i Namche og Everest View Hotel. Det var ikke siste gangen vi så Japanere, spesielt eldre japanere var i flertall.
Vi overnattet første natten i Lukla, før vi neste dag gikk til Phakding.