| Om denne turen | Andre turer i samme område | ||
| Vi har spekulert en del på å få tatt denne turen og nå fant vi ut at vi skulle ta bena fatt. Turen er omskrevet i boken som vi flittig leser og jeg har også lest en del på nettet om denne bua og fjellet som ligger så flott til her ytterst i Lofoten | Rute og profil |
|
 |
  Distansen til Munkebu er ca 5 km og stigningen er ca 500 meter. Beregn 3 timer med tung sekk |
|||
| 4 August 2008 | |||
|
Vi stikker innom butikken på Sørvågen og henter nøkkelen til hytta. Det er
ikke lenger vanlig DnT nøkkel her. Det har visst vært en del mennesker som
har utnyttet systemet og bodd i hytten over lengre tid, og derfor har de
innført dette systemet med nøkkel i Sørvåg.
Vi starter turen med å pakke om pikk-pakket vårres. Selv om vi har nøkkel til Munkebu er vi ikke så innstilt på å overnatte her. Rett og slett fordi vi tror det kan være folksomt. Det viser seg å stemme! Så telt og liggeunderlag og soveposer må med - samt mat for noen dager. Det kommer stadig folk ned i fra fjellet, så det er tydeligvis stor trafikk! Vi skal bære lettest mulig siden jeg skal ta alt. Dette er forøvrig første gangen jeg bruker min nye sekk. Bergans Alpinist. Uforskammet god plass. Kunne hatt med en kasse øl uten problem. Det må prøves! Men ikke denne gangen. Jeg tar alt pikk-pakket og det letteste teltet og mat for et par dager. Vi har mye svinn nå siden det blir så uhorvelig varmt. Noe skal man ha å klage på.
En nydelig sti langs med det første vannet - Drikkevannskilden.
Det er et par bratte kneiker. Helt greit nå på tørt sommerføre, men hvordan er det her på isholka?
Jeg må stoppe og puste litt av og til. Fanken så tung denne sekken var da! Men den er god å ha på, og jeg håper den skal bli mye brukt fremover.
Munkan i det fjerne.
Mye annet folk på tur også
Alle disse bildene er lagt ut i fra en liten bærbar PC, og jeg ser ikke skjøtene så godt når jeg skal finpusse dem, så derfor er det noen av disse bildene som ikke er patente.
Et fint panorama synes jeg selv.
Munkebu Som man ser på bildet er det et par telt her i fra før. Fin beliggenhet på en DNT hytte dette. Vi finner oss en teltplass på hitsiden av hytten sånn at vi kan bruke toalettet osv.
Vi setter opp teltet ved tjernet i passe avstand i fra hytten og vannet på den sletteste plassen vi finner. Det er såvidt det renner i bekken. Jeg går til hytten og finner nøkkelen til doet. De italienerne som er der har ikke oppfattet at det er do i uthuset, så de har brukt terrenget rundt hytta! Det skulle være selvsagt at det er toalett på en slik hytte. Neste morgen går jeg meg på 2 italienske damer i godt voksen alder som gjør sitt "bimmelibim", nedenfor hytta - allikevel. - Fy flate så glad jeg er for at vi lå i telt og slapp unna akkurat det!
Nydelig med mat etter en sånn tur. Hva var det vi serverte denne dagen? Kaffepressa er med ser jeg :)
Munkebu fra en litt annen vinkel Vi går oss en tur i området på kvelden. Observerer en utlending som vasker føttene i tjernet. Greit nok, men det er det eneste drikkevannet i området! jaja. sånn er det når det er mye folk i fjellet. Det er bare vi som ikke er vante med det der vi kjem i fra! Heldigvis :) |
|||
5 August 2008 Dagen da jeg mistet mobilen min  |
|||
|
Vi sover godt i teltet og våkner når solen kommer opp mover Munkan. Et
fantastisk vær igjen og vi mollkoser oss i solen. Kl 09 er jeg underveis og
ved godt mot :) Lill har med ei bok og sitter i sola og venter i gresset.
Stien går ned midt på bildet - fanken så bratt nedenfor hytta. Bedre å gå ryggen til høyre. Ja, når det er så stor trafikk som her så blir det ofte sånn at går først en person feil, så kommer det hundre til som går feil, og ti slutt blir det en bred sti der alle går feil! Enkelte steder går "stien" rett i mot store stup. Alle er å ser utover kanten :) Toppen ligger der, og denne gangen skal jeg til topps. Det er utrolig kupert terreng. man må legge på noen hundre meter i høyde for å få reell høyde man må gå. Se profilen.
Krokvatnet. Regulert. Mange av disse vannene i Lofoten er veldig dype. Høye fjell og dype vann. Litt av en natur.
Jeg kommer uforvarende over et par som har slått op teltet sitt ved dette vannet og prater litt med dem før jeg går videre. Svensker. Hører også noen tyskere lenger bort som jeg ikke prater med.
Jeg tar et bilde nesten horisonten rundt.
Jeg passerer den første hammeren. Stien snor seg genialt langs med fjellet - det er bratt ned på ei side, men "tilfeldig" nok er det akkurat plass til en sti langs med fjellsiden. Når jeg kommer til den virkelig bratte hammeren går jeg feil så generalt. Stien ble utydelig, og jeg tenkte kanskje at man skal vel ikke gå opp der!? Jeg gikk innover mot en kløft og klarte å komme meg opp - men det ble mye att og fram og bortkastet klyving! Det var sykt bratt og minst 2 ganger var jeg skeptisk - men det gikk.
Jeg ser meg tilbake. Mye slit for få høydemetre. Jeg starter på 420 og nå er jeg på 650..
Jeg tar meg en skikkelig pause her. Den der klyvingen i den sprekken tok på!
Toppen venter. Nå er det bare en lang motbakke opp i gjennom ura. Merkelig nok har det blitt merket sti opp i gjennom den store steinura, men på egentlig er det lettest å gå til venstre i gresset oppover (Når man kommer til ura). Det er en markert sti her og.
På veien opp tar jeg meg en skikkelig pause og fisker opp telefonen som jeg skal sjekke om det er dekning på. Normalt er det ike noe problem med dekning i slike høyder, men her i Lofoten er det litt annerledes har jeg funnet ut. Man må ha dirkete sikt til en sender. De senderne som er inne på land ligger for langt bort. Uansett - jeg får ikke kontakt og legger den i gresset mens jeg spiser meg en skive - og der glemmer jeg den! Litt opp i ura - rett under toppen, treffer jeg først en far og sønn som har teltet nede ved Krokvatnet. Det er jeg som har lagt ut tau opp det bratte partiet sier han.. "Ehh - tau.." sier jeg. E gikk opp den kløfta der! Han er imponert. Det tauet hans var veldig godt å finne når jeg gikk ned igjen og jeg skjønner godt de har strekt det der. Han kan fortelle at det er et annet norsk par på toppen som hadde gått opp via et bratt parti på venstre side av ryggen. Han peker hvor det er best å gå, og jeg finner helt greit en trygg passasje opp Rett under toppunktet blir jeg var at den hersens telefonen er borte! Samtidig ser jeg det unge paret som passerer 50 meter rett under meg. Jeg tar kontakt med dem og forteller at jeg har mistet telefonen og ber dem legge den på varden nede på 650 om de skulle finne den. Jeg får bare slå i fra meg akkurat dette - ikke første gangen jeg mister noe... Det er en helt utrolig utsikt oppå her. Jeg kan se hele kyststripen nedover i mot Helgeland. Lovund, Hestmann, 7 søstre. En av de aller lengste siktelinjene i Norge dette! (Dette skyldes selvsagt at Lofoten ligger langt til havs og at fjellet er høyt) Jeg angrer på at jeg ikke har med kikkert og også at jeg ikke hadde med den store linsen til kamera! Her hadde det vært en mulighet til å tatt bilde av fjell langt unna! Dønna er 213 Km unna. 7 Søstre er 220 Km unna. Det mørke partiet foran 7 søstre må være Nesøya (Takk Trond)..
Jeg har haugevise med bilder i fra toppen. Når skal jeg få tid til å studere dem? Først må jeg bestige flere fjell på Helgeland tror jeg!
For noen fjell!
Den ryggen som man ser til høyre - altså toppen av Hermanndalstinden som jeg står på - har aldri vært dekket av is. I istiden var toppen av Hermandalstinden en Nunatak. Veldig spesielt! Blir det ny istid er dette plassen å holde seg..
Ned mot der jeg kom i fra
Ut mot Røst og den veien :) Her skinner sola
Så på denne merkelige måten slutter denne tur-rapporten! Ja for de som lurer på kordan det gikk med telefonen så kom den til slutt til rette. Når jeg gikk ned igjen i fra fjellet så jeg at det var lite batteri igjen
på GPS'en. Utrolig UFLAKS sa Severin Suveren. Nå hadde jeg trengt den for å
se nøyaktig kor e hadde pausen! E går ned i mine egne spor og slår den på i
ny og ned. Leter og ser etter hvert som jeg går. Håper at den skal ligge på varden der på 650, men ikke det heller. Huff og Huff. Ny telefon og greier. Det verste er i grunnen telefonlisten... Men jeg har Back-Up av den på PC. Vel - før vi går ned igjen stikker jeg innom hytten for å skrive i gjesteboken at jeg har mistet telefonen. Da treffer jeg to syklende feriegjester som jeg kom i prat med ved Glomtinden en uke tidligere! De skal på Hermandalstinden neste dag, og jeg beskriver utførlig kor jeg har mistet den. Treffer også flere der som jeg forteller om denne telefonen, så det er kjent.
Vel - for å gjøre en lang historie kort. 1 dag senere ringer telefonen til Lill. En Belgier hadde funnet telefonen, men han skulle fortsette på sin tur, så han ga telefonen til en kar i fra Oslo, som igjen hadde ringt opplysningen og funnet ut hvem som bodde på samme adresse som meg - nemlig Lill! Så sånn var det. Tørrere plass enn et fjell i Lofoten skal man lete lenger etter, og telefonen var fortsatt påslått. Han leverte den på en bensinstasjon på Leknes så vi fikk den der! Hurra!
Hva er det? En sky på himmelen? Buff'en må på Mens vi venter på telefonen ved Lofotr tar vi oss en vandring opp på et lokalt fjell der. Deretter kjører vi helt til Brønnøysund i ett strekk. En fantastisk ferie! 1 uke med storby først etterfulgt av 9 dager i telt med knallvær. Neste år blir det hjemlige fjell!
|
|||
Utrolig
hvor mye stæsj man skal ha med seg på tur!
Det
er forskjell på folk!
Jeg ser meg tilbake der jeg gikk ned mot vannet.
