Vesttinden ligger like fin. Vi ser sporene etter gårdagens tur opp dit.

Men denne dagen er det kun ett mål. Nord Norges høyeste fjell Oksskolten. Og denne gangen skal vi ikke snu noen meter fra toppen!

Leo sjekker gnagsårplaster og ordner frokost. Ikke verst vær til å være midt på en bre i over 1400 meter høyde..

I 9 tiden var vi underveis. Leo, som er mye kjappere enn oss på ski finner ut at han skal prøve seg på Okstinden og starter før oss.

Han når nesten toppen men må snu på grunn av myk og råtten snø. Første prioritet for oss var Oksskolten og kreftene må porsjoneres til en laaang dag på ski.

Han låner et av mine kamera og tar dette bildet mot Oksskolten.

Vi må renne ned over 200 høydemeter og bort over 4,5 km før vi kan gå inn på ryggen opp mot fjelltoppen. (Helt til venstre i dette bildet)

Gårsdagens fjelltopp. Tvillingtindan.

Jeg og Sindre venter på Leo mens han renner ned fra fjellet og jeg med min gode gli drar Leo når han strever med glien i unnarennet ned mot der vi skal hive av skiene. Vi har sett en kar gå mot fjellet og følger sporene etter han.

Ved ca 1280 meter høyde. Av med skiene og på med fjellsko.

Vi følger sporene til han andre opp. Noen ganger må vi krysse dypsnøen og vasse dypt til knes i snøen. Hadde vi vært tidligere på'n hadde det nok vært skaresnø og lettere å gå.

Ved ryggen opp mot fjellet

Vi tar oss god tid opp denne fjellsiden. Nydelig terreng og godt å gå i. Vi tar det også som en tur og nyter utsikten på veien opp.

På vei opp ryggen

Nesten på toppen treffer vi han som var før oss. Han har vært en god stund på toppen og skal nå renne tilbake samme veien som vi skal gå senere samme dag.

 Vi hadde tatt det såpass med ro oppover at jeg ikke var svett en gang. Vi hadde hele tiden i bakhodet at vi hadde en lang skitur foran oss ned til bilen.

Så var vi endelig på toppen av dette fjellet.

Det var en helt enorm utsikt. Litt dis, men helt vindstille og varmt. Snøen smeltet også på toppen og det i Mai måned.

Denne kaffen smakte godt!

Noen panorama fra toppen:

Mot brearmen og Kjennsvasshytten.

Mot Okshornet.

Mot vest

Zoom mot Okstinden, Okskalvene osv

Mot nord

Mot Sverige. Hemavann blant annet.

Jeg tok veldig mange bilder på toppen men siden det var såpass disig er det ikke verdt bryet å legge dem ut..

Peder Stordal gikk på toppen av Oksskolten i 1846, mens den mer kjente franskmannen Charles Rabot besteg fjellet i 1883, og derfor plate på toppen med han Franskmannen sitt navn...Vi synes det er litt husmannsånd over at vi hedrer en franskmann som var nesten 40 år etter Peder Stordal. Rabot fikk til og med en bre oppkallt etter seg..

Skilt på toppen.

Leo på toppen....

...og Sindre.. Godt innsmurt..

Jeg brukte personlig solfaktor 60.. En etterleving etter Nepalturen, og det syntes å virke veldig godt, men håret ble helt kritthvitt og bleket i løpet av helgen...

Så var det å sette kursen ned fra fjellet igjen. Vi hadde tatt det med ro på toppen og når vi kom frempå kanten så vi han som vi traff på toppen staket seg bort over isen i godt tempo..

Tok dette bildet. Rutene inntegnet

Så smågikk vi, hoppet snøen nedover mot der skiene er parkert.

På vei ned igjen...

Så var det på med skiene igjen. Fjellskoene var nå blitt søkkeblaute, og innerstøvlene ble også våte siden jeg ikke hadde med flere sokker-strømper. Hadde klart meg uten gnagsår til nå, men føttene svulmet liksom opp slik at de formstøpte innerskoene ble trange og lite gode å gå i.

Leo og Sindre durte av gårde, slik at jeg kunne gå i mitt tempo. De 4,5 km opp til det høyeste punktet var lange i solsteken syntes jeg. Men bonusen var at på høyeste punktet var det av med fellene for siste gang! Da var det 1300 meter nedkjøring, hvorav mye med stor sekk på...

Vi spiste middag, "Leo's forundringsmiddag", som besto av det meste han ikke hadde spist opp på turen. Smakte fortreffelig og en variasjon til Real Turmat'en.

Så pakket vi sekkene, som  nå var mye lettere heldigvis. Vi så frem til nedkjøringen med litt skrekkblandet fryd. Noe tunge sekker på råtten snø og helt lemster i bena.

De andre to hadde hjelm og akkurat denne gangen savnet jeg det også. Leo var først, med meg og Sindre etter. Det gikk heldigvis veldig bra på hele denne nedkjøringen.

Nydelig nedkjøring...

.... det har tint enormt mye..

Vi blir litt overgitt over at det er tint SÅ mye mens vi var på bre'en. Trase'en som vi hadde sett oss ut nedover mot steinhytten var nå helt snøfri.

Så var vi nok en gang ved steinhytten....

De andre guttene gikk over "stokk og stein" med sine ski, mens jeg med mine nye måtte ta dem av støtt og stadig for å spare dem mest mulig (og jeg klarte meg ned uten en stripe i dem...)

Ved en slik overgang roper de nedenfra at jeg må komme å ta bilde av sola.. Jeg kommer akkurat for sen til å fange den der den forsvinner over fjellkammen...

..men Sindre fikk dette bildet.

Når vi gikk opp hadde vi delvis passert Mørkbekken et par ganger uten å legge så mye merke til den. Nå var snøen tint helt bort mange steder og bekken var mere som en elv. Dette gjorde trase' valget vanskeligere,

Dårlig skiføre her gett..

Når vi kom ned til veien var det også her tint betraktelig, og vi hadde fått nyss om at det var kjørbart mye lenger opp nå enn da vi kom på fredagen.

Når vi kom til veien overasket en av karene med frisk frukt... Jeg spiste en banan og smettet på meg de våte fjellskoene og tilbød meg å løpe ned å hente bilen hvis de ordnet med alt utstyret den siste biten med snø og is på veien. Og slik ble det..

Der var den ja.. Godt å se den....

En fin tur!